Det er flott at en har inkludert frivillige organisasjoner, tatt hensyn til kulturforskjeller og språk gjennom respekt, toleranse, dialog og tillitsbygging.
I Oslo er det et økende antall rusavhengige med minoritetsbakgrunn, og problemet i disse miljøene er komplisert da dette er tabubelagt tema, familier som har rusmisbrukere er da ekstra sårbare fordi de ikke har samme kunnskap om rus og narkotiske stoffer.
Manglende kunnskap leder således til at hverken familier eller personen selv får et godt tilpasset tilbud for behandling. Ofte ser man at personen går langt inn i rusavhengigheten før de pårørende merker det, forbyggende tiltak en mangelfulle. Det finnes lite informasjon lett tilgjengelige på ulike språk.
Det vil være en fordel å ha en sentral enhet i kommunene som gjør det lettere å samarbeide på tvers. Alle mennesker er ulike og har ulike behov. Vi trenger også flere med faglig utdannelse.
I forhold til innvandrere mener vi at russituasjonen i Oslo på en tilfredsstillende måte. Faktorer som skam, språk og kompetanseheving er viktig elementer, når det gjelder problemstillingen og innvandrere.

Levekår: Vi mener det er viktig å koble disse to elementene. Innvandrere med lav sosioøkonomisk status kan ha større risiko for å starte med rus. Når det gjelder strategier og tiltak det er viktig å løfte frem tilskudd til frivillige og ideelle organisasjoner som gode tiltak for forebygging. Tilskudd som dette kan brukes som insentiv for å motivere innvandrere og deres organisasjoner til å sette rus og psykisk helse på dagsorden. Slik tiltak vil ansvarliggjøre innvandrere både på gruppenivå og individnivå.
Det bør være mer tilpassede helhetlige tilbud for minoritetspersoner, behandlingspersonell og andre medhjelpere bør kunne kommunisere på ulike språk. Kulturelle koder, tradisjonelle barrierer og religiøse holdninger er viktige nøkkelord som hjelpeapparatet bør ha kunnskap om.

Det anbefales at man benytter seg av personer som innehar slik kompetanse og ressursene Internasjonal helse- og sosialgruppe har. Oppfølgingen bør tilbys med faste nøkkelpersoner som ikke blir utskiftet, dette medfører kontinuitet for en berørt part. Samarbeide med minoritets frivillig organisasjoner og medier. De kan bidra med informasjonsspredning på morsmål.
Mestring er den aller viktigste faktoren ved endring. Gjennom mestring skapes motivasjon, håp og pågangsmot.
En bør også sette fokus på tiltak rettet mot barn og unge: Rutinene for samtale med barn og unge bør være gode. Spesielt barn og unge med innvandrerbakgrunn som kan ha opplevd traumer og trenger dermed en annen tilnærming.
Tillit er en viktig faktor som kan være avgjørende for et vellykket behandlingsopplegg.
Kommuner bør utnytte arenaer som ulike regioner har for å spre budskapet. For eksempel religiøse menigheter bør ha tilgjengelig oversatt materiell for utdeling.
Frivilligheten bør inkluderes i større grad. I samarbeid med andre frivillige organisasjoner kan innvandrerorganisasjoner drive aktiv rusforebygging i egne miljøer gjennom kompetanseheving og holdningsskapende arbeid.
Kommuner bør også se på voksenopplæringen som arena for forebygging. Gjennom introduksjonsprogrammet er innvandrere pliktige til å lære om det norske samfunnet. Her bør man etablere et system der ruspolitiske organisasjoner kan bidra med kompetanse rundt rus, slik at innvandrere selvstendig kan drive med forebygging i egne familier og i nærmiljø.
Siden Staten vil ha fokus på individet møte med hjelpeapparatet, er det viktig å legge til rette for at dialogen mellom aktørene er forståelig. Tolk bør være en selvfølge.
IHSG-Årsberetning-2017