«En god og forebyggende folkehelsepolitikk skal legge til rette for at den enkelte kan ta gode valg for sin egen helse.»
Dette kan jeg si meg 100% enig i. Men når diagnostiseringen innen noen områder er langt fra god nok, noe som medfører at både helsevesen og pasient ikke får bekrefet en (eller flere) riktige diagnoser, så er det vanskelig å kunne ta gode valg for sin egen helse.
Diagnostisering er i mange tilfeller ganske «rett fram», og byr på få utfordringen. Kall det gjerne «mainstream» («rett fram»).
Men noen tilfeller blir kategorisert som «ukjent» og/eller at pasienten blir gjenstand for en ørkesløs vandring i det Norke Helsevesenet, og da uten at hverken helsevesen eller pasient kommer noe nærmere hverken diagnose(r) eller behandling.

Dette koster helsevesenet store beløp, båndlegger ressurser ellers, og påfører pasienten (og pårørende) ekstra (og ofte unødige) lidelser. Pasienten ender som regel opp med en (eller flere) «sekkepostdiagnose(r)», «ukjent diagnose», som videre resulterer i ren symptombehandling. I noen tilfeller blir det endelige resultatet at pasienten dør.

I Norge er det i dag (min egen og mange andre sin erfaring) alvorlige mangler innen både diagnostisering og behandling av vektorbårne sykdommer. Dette er et faktum.
De fleste kjenner jo også til historien omkring hvordan Lars Monsen har blitt «behandlet» i det norske helsevesenet, og som tydelig illustrerer problemet.
Årsakene er flere, bl.a. pasienters genetikk og immunforsvar, mikroorganismer i seg selv, mengde smittestoff osv., gjør diagnostisering kompleks og vanskelig.

I tillegg kommer et slags «krav» fra norske miljøer om at det må i hovedsak være (gjerne norsk) «evidens basert» forskning som skal ligge til grunn. En A4-formattert «evidens basert» forskning er pr. dags dato (nesten) umulig grunnet årsakene nevnt i forrige setning.
Selv om det finnes tester internasjonalt, eksempelvis Tickplex og «mikroskopering» (ref. også til forsker Øystein Brorson, https://www.bioingenioren.no/fag/fag-aktuelt/forsker-brorson/).
I tillegg kommer en generell «navlebeskuende» (jeg finner ikke noe mer dekkende ord, dessverre) holdning fra helsevesenet som sådan (gjenspeilet fra myndigheter/politikere), slik at det ser ut til å være veldig vanskelig å «tenke utenfor boksen».
Disse to nevnte momentene (urealistiske krav til «evidens basert» forskning og «navlebeskuing») er de enkleste, minst kostnadskrevende, samt mest effektive (en forutsetning, egentlig), og gjøre noe med.
Bakgrunnen beskrevet ovenfor danner mitt motiv for å gi dette innspillet.

Siden slike vektorbårne sykdommer også er sterkt økende i spredning og forekomst i både Europa og resten av verden (også uttalt av WHO), ligger vi (i Norge, spesielt) langt etter i diagnostisering og behandling. Et sterkere satsning/fokus vil (forhåpentligvis) spare oss for både unødig lidelse og død. Det vil jo også spare samfunnet for store ressurser.
Dette er en av WHO sine kilder:
Rizzoli A et al. Lyme borreliosis in Europe. Eurosurveillance. 2011;16(27) (http://www.eurosurveillance.org/images/dynamic/EE/V16N27/art19906.pdf).

Jeg bruker begrepet «vektorbårne sykdommer» i og med at det gjelder flere sykdommer forårsaket både av bakterier og virus. Det er ikke «bare» borrelia bakterien (og dens 52 underarter, meg bekjent), men også eksempelvis bartonella bakterien. Sistnevnte har (minst) 12 underarter som kan gi infeksjoner hos mennesker, bl.a. «Skyttergravs feber» og «Katteklor feber».
Det har i de senere år blitt påvist bartonella i hjortelusflue i Norge, og mennesker er blitt infisert.
En kilde for funn av bartonella i elg (med hortelusflue som vektor):
Bartonella infections in deer keds (Lipoptena cervi) and moose (Alces alces) in Norway.
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23104416

Mitt innspill til god og forebyggende helsepolitikk er at diagnostisering og aksept for behandling av vektorbårne sykdommer må få et mye større fokus. Slike sykdommer øker i både Norge og resten av Europa, og det oppdages stadig nye arter og varianter. Symptomene kan være mange og forskjellige (Borreliabakterien blir ofte omtalt som «den store immitatoren»), av forskjellig omfang og styrke, samt at de er tydelige i perioder, men har ikke tilstede i andre perioder.
Legger man til «variabler» hos pasienten som genetikk, mengde mikroorgansime(r), immunsystem, kosthold, helsesituasjon osv, så er diagnostisering og behandling veldig vanskelig.
Og da behøves jo en helsepolitikk som er mer variert, «open minded», har mer kunnskap og er mer robust, enn dagens.

Forsøkene (fra syke og pårørende rammet av vektorbårne sykdommer) for å få på plass egnede, og gode nok, verktøy og metoder for diagnostiserings (inkludert behandling), kan minne litt om «Abort-kampen» en gang i tiden.
«The Establishment» vedtok den gang in-humane lover/retningslinjer i uttakt med store deler av befolkningen ellers. Og vi kjenner godt til hva de lover/retningslinjer påførte mennesker av ekstra belastning og lidelse.

Et lite tankekors når det gjelder behandling av vektorbårne sykdommer, bl.a. Borreliose. Meg bekjent er det ikke forsket godt nok på om borreliabakterien kan smitte via blodoverføring.
Og dersom slik er tilfellet, har vi virkelig et problem. Blodgivere blir jo ikke testet…… Har vi råd til å ta sjansen?