Generelt sett har vi et godt Helsevesen i Norge. Det er likevel flere forhold som jeg mener kan forbedres i stor grad eller forhold som får alt for lite oppmerksomhet og som jeg fremfører i flg. punkter:

1. Mangel på uavhengig forskning. Alt for mye helserelatret forskning betales direkte eller indirekte av medisinprodusenter eller annen industri. Det er et stort problem at Folkehelseinstituttet er en egen stiftelse med sterke økonomiske egeninteresser.

2. Mangel på grunnforskning innen helse. Det er fortsatt en gåte for skolemedisinen hva som er årsaken til Alzheimers, Parkinsons, Demens samt en lang rekke kreftformer og kroniske sykdommer. Det er svært urovekkende og dårlig samfunnsøkonomi at ikke forskning primært fokuserer på å finne årsakene slik at ovennevnte sykdommer kan unngåes eller minskes. Det ligger en systemsvikt i at man kan investere enorme ressurser i å forske frem medisiner (for eksempel mot kreft) samtidig som man ikke vet hva sykdommen skyldes. Her er motivasjonen ikke å bedre folks helse, men profitt.

3. En lang rekke miljøgifter – og ikke minst synergieffekten mellom dem, blir ikke vektlagt tilstrekkelig. Vi vet at bly, aluminium, kvikksølv (og flere tungmetaller) er alvorlig nervegift og at de er blitt spredt i miljøet vårt over en årrekke og akkumuleres fødekjedene som ender med mennesket. Likevel er det nesten ingen fokus på tungmetaller og legenes manglende viten om tungmetallforgiftning og manglende evne til å oppdage tungmetaller og andre miljøgifter i pasientene er alarmerende. Pasienten tilbys en blodprøve, men dette er ikke godt nok for å oppdage tungmetaller i for eksempel fettvevet rundt nervene i hjernen. Her må det bli mulig for alle som mistenker tungmetallforgiftning å få en hår-analyse eller tilsvarende !

4. Stråling fra mobilmaster, -telefoner og annet trådløst utstyr er i sterk fremvekst på tross av at vi vet alt for lite om hvordan eksponering for elektromagnetiske felt påvirker vår helse og allmene velbefinnende. Mye forskning konkluderer med at dagens nivåer er en helserisiko. Verken strålevernet eller legeutdannelsen har nok kompetanse til å sikre folk fra «usynlige» strålingsskader.

Rundt 85% av publisert forskning som er uavhengig finansiert, finner helseskader fra slik eksponering, mens forskning som er finansiert av telekom- og trådløssektoren bare i liten grad finner helseskader (jevnført mitt første punkt). Tilsvarende viser en gjennomgang av all forskning på feltet publisert i Medline 1990 – 2017 at en overveldende andel av forskningsrapportene påviser slik helseskade.

Det er et problem at vi ikke selv kan velge fra stråling i bymiljø og på arbeidsplasser, og det er ikke et moderne demokrati verdig å diktere oppsetting av smartmålere/AMS i private hjem. I øyeblikket er det kun de mest følsomme av oss som kjenner plagene av mobilstrålingen , men med den fart det trådløse samfunn har, kan dette og usynlig «cellestress» bli et kjempestort samfunnsproblem.

5. Synergieffekten mellom stråling og andre sykdomsfremkallende faktorer er ikke godt nok undersøkt og hvilke følger kan det få for barn som utsettes for mobilstråling mm. fra fødselen av?