Nå har det i mange år vært sterke politiske signaler om satsning på folkehelse og forebygging. Men samfunnet mangler gode strukturer og dedikerte stillinger til dette viktige arbeidet. Forebyggende helsearbeidet på toppen av ordinær virksomhet i helsetjenesten, på pasienter, er utvilsomt en mismatch i det forebyggende perspektiv.

Helsesøstre og Frisklivssentraler treffer ikke mange nok, eller på feil tidspunkt. Skolen er den eneste arena som samler alle, og på et godt tidspunkt for opplysning om helse, uhelse og forebygging. Å etablere infrastruktur for å nå målsettingen om bedre folkehelse er en politisk jobb. Når samfunnet peker på nye oppgaver, og utdanningsinstitusjonene tilpasser seg, må det finnes arbeidsgivere og jobber hvor kompetansen kommer samfunnet til nytte.

Hvorfor er det ikke en like stram struktur på folkehelsearbeidet som det er i spesialist- og primærhelsetjenesten? Er det mindre viktig? For ordens skyld kan det legges til at NTNU fra høsten 2018 har etablert en Master i folkehelse med 60 studenter. Vi har altså svart på de politiske signalene, men vil studentene ha en jobb å gå til?