Her er mitt spontan-innspill til Folkehelsemeldingen:

Veldig mange mennesker som strever med å fungere på grunn av ‘lettere’ psykiske plager må vente lenge for å få hjelp, på tross av at problemene da vokser seg større og funksjonsevnen blir enda dårligere, og det ender med uførhet. Dyrt for statskassen generelt, og for samfunnet spesielt. For ikke å snakke om ringvirkningene i familien til den som trenger hjelpen og ikke får den. Kristin Halvorsen sa senest på Dagsrevyen i går, at arbeidsløshet noe av det dyreste for samfunnsøkonomien, – bortkastede ressurser. Denne situasjonen har oppstått og vedvarer fordi det er altfor få psykologer, som er de eneste gruppen yrkesutøvere innenfor det samtaleterapeutiske feltet som kan drive praksis med henvisningsordning og refusjonsavtale, og folk flest har ikke nok penger til overs til å betale for terapi selv. Det er et paradoks at det faktisk finnes mange høyt utdannede psykoterapeuter over hele landet, som kan tilby god hjelp av minst like bra kvalitet, og som har plass til flere klienter. Av en eller annen uforståelig grunn får denne høyst relevante yrkesgruppen ikke tilgang til slike offentlige avtaler og ordninger, noe som ville åpnet for at et betydelig antall mennesker kunne få hjelp til å ta tak i problemet på et mye tidligere tidspunkt, og dermed hatt større sjanse til å friske til og komme tilbake i jobb. Hvorfor skal psykologene fortsette å ha monopol på denne ordningen? Deres kompetanse er ikke nødvendigvis bedre fordi om de har studert faget sitt på et universitet framfor en høyskole eller et institutt som tilfredsstiller krav til lærerkrefter og undervisningsinnhold og -volum. Blant annet mangler de ofte de flere hundre timene med egenterapi og veiledning som er grunnleggende i psykoterapeutiske utdannelser, fordi det ikke er obligatorisk på noe stadium av psykologistudiet, og mange velger det bort. Det virker som om Helsevesenet kvier seg for å ta grep om saken, – det har i hvert fall ikke vært mye bevegelse på området, eller heller konstruktiv i betydningen effektiv kommunikasjon mellom partene. For å få orden i egne rekker har vi organisert oss selv i Norsk Forbund for Psykoterapi, og formulert solide krav til godkjenning, samt kriterier for medlemskap og utøvelse av våre profesjoner. Her er det enormt mye å vinne på å gjøre endringer i regler og systemer. Ja, strukturen må gjøres om litt, men det kan ikke være noen store vanskeligheter forbundet med dette, det behøves bare innsikt og vilje til å ta de nødvendige helsepolitiske beslutningene. Hvis det skjer, vil det med stor sannsynlighet gi folk et bedre, mer variert og individuelt tilpasset tilbud, som vil gagne både enkeltmennesker, samfunn og økonomi. Dessuten er det allerede vedtatt at det skal være fritt helsevalg her i landet, og det synes jeg bør ha et reelt innhold på alle områder, og ikke minst når det gjelder psykisk helse, der vi har ressursene klare.

Vennlig hilsen Ann-Christin Berg Jungiansk analytiker og psykoterapeut          
Medl. NFAP, NFP, SAP DK, IAAAP