De siste årene har verden fått en stadig økende mengde med trådløse nettverk, sendere, Wifi, mobiltelefoner som brukes over alt og annet utstyr som bygger på elektromagnetisk strålingsteknologi. Samtidig med utbyggingen av denne digitale teknologien, er det en økende mengde mennesker i vårt samfunn som får ulike fysiske sykdomsreaksjoner når de blir eksponerte for slike strålingsfelt. Reaksjonene varierer i styrke og grad av alvorlighet. Men for manges vedkommende kan de føre til så sterke dysfunksjoner (ME-symptomer, hjertearytmier/atrieflimmer og andre betydelige helsekonskvenser) at det gjør deltakelse i det moderne samfunnet direkte umulig.

Et alvorlig problem for den som er oversensitiv for elektromagnetisk stråling, og som derfor utgjør et stort samfunnsproblem, for en stadig større gruppe mennesker, er undersøkelser på sykehus og sykehusinnleggelse både som pasient eller som pårørende. Et moderne sykehus er jo i dag full av digital teknologi. For den som er oversensitiv for høyfrekvent stråling, vil en innleggelse i et slikt miljø innebære en tilleggsbelastning på toppen av en sykdomstilstand som er så stor at mange ikke er villig til å ta sjansen. Slik tilstanden er på våre sykehus i dag, får derfor el-overfølsomme alvorlige problemer i møte med det offentlige helsevesenet. Bare det å besøke fastlegen, ta en blodprøve eller å betale legebesøket fra en betalingsterminal er et stort problem for den eloverfølsomme.

Dette er ikke bare en uverdig, men også svært uønsket situasjon for en stadig økende gruppe mennesker i vårt samfunn. Selv om Statens Strålevern hevder at den elektromagnetiske strålingen ikke er farlig, er det likevel et uomtvistelig faktum at det finnes mange mennesker i dagens samfunn som reagerer på den moderne teknologien. For dem er den elektromagnetiske strålingen farlig og kan få uhyrlige helsekonsekvenser når de blir utsatt for den. Til tross for de grenseverdiene for elektromagnetisk stråling som Statens Strålevern anbefaler, finnes det derfor i dag en stor gruppe el-overfølsomme mennesker som er ekskludert fra en normal samfunnsdeltakelse. Disse menneskene har mistet mye av sin livskvalitet og tilhørighet, ikke bare på grunn av sin el-overfølsomhet, men også gjennom ekskluderende, fordømmende og krenkende reaksjoner de blir møtt med fra omgivelsene. En forutsetning for at denne gruppen igjen kan bli integrert i samfunnet, er at det gis en bred informasjon, ikke minst til helsesektoren, om de el-overfølsommes situasjon og eksistens.

Med dagens teknologiske utviklingsnivå skulle det ikke være noen umulighet å lage rom/avdelinger på sykehus uten elektromagnetisk stråling. Men et slikt utspill må komme fra de politikerne som har makt til å skape en ny utvikling av dagens helsetilbud. De som er rammet av el-overfølsomhet og deres pårørende kan ikke gjøre noe annet enn å si fra om denne uverdige situasjonen.

Med min bakgrunn i helsevesenet som sykepleier, jordmor og helsesøster har jeg alltid vært opptatt av å forebygge sykdom og å møte mennesker med respekt og aksept for sine helsemessige utfordringer. Til tross for den høyteknologiske utviklingen i samfunnet vårt håper jeg at de el-overfølsomme ikke blir glemt, men kan bli inkludert og ivaretatt med respekt for sitt handikap.

I dag oppfordres vi alle til å bruke kollektive transportmidler. Men for den el-overfølsomme er dette praktisk talt en umulighet pga. at det er installert Wifi i busser, tog og fly og medpassasjerens bruk av mobiltelefoner, nettbrett og laptopper.

Et annet viktig område som kan få store konsekvenser, er læringssituasjonen til barn og ungdom. Dagens skole baserer seg stadig mer på digitale hjelpemidler. På grunn av et fravær av ”føre var”-prinsippet i tenkningen omkring bruken av slik teknologi, kan dette skape et økende antall el-overfølsomme i den unge generasjonen. De av våre unge som måtte være overfølsomme overfor elektromagnetisk stråling (bl.a. ved å utvikle ME-symptomer), vil ikke bli møtt med forståelse for sine sykdommenstilstander fordi dette ikke er anerkjent av politikere eller i helsevesenet. De vil fort kunne bli tapere og satt på sidelinja i samfunnet før voksenlivet i det hele tatt har startet.

Det er også en kjent sak at fertiliteten i samfunnet synker og antall krefttilfeller har økt drastisk de siste 10 årene. Men ingen spør seg om det er mulig at dette kan ha noen sammenheng med den teknologiske utviklingen i samfunnet. Kanskje har denne utviklingen gått alt for fort slik at menneskekroppen ikke har vært i stand til å tilpasse seg de nye, høye stråleverdiene?

Det er i dag nesten en total mangel på kunnskap og informasjon om at det finnes en betydelig og stadig økende gruppe mennesker som lider under alvorlige reaksjoner og helsemessige problemer i vårt digitale samfunn. Det finnes ikke noe fristed i samfunnet der de kan slippe unna de elektromagnetiske nettverkene som blir bygget ut på stadig bedre og sterkere nivåer.

Digitale AMS-målere blir installert i alle hjem uten unntak. Den som blir fritatt fra en slik måler, må legge fram en legeattest. Men legen er pålagt av helsemyndigheten ikke å skrive at pasienten reagerer på elektromagnetisk stråling, men at pasienten selv mener å reagere på slik stråling og eksponering. De kan da få installert en måler uten sendefunksjoner. Men om noen skulle nekte å bytte ut sin gamle strømmåler pga. redsel for helseplager, blir truet med å miste strømmen. I tillegg til dette blir den som får installert en strømmåler uten sendefunksjon belastet med kr. 2800 pr. år for ekstraarbeid dette medfører for el-verket, dvs. de straffes for sitt handikap som el-overfølsomme.

Derfor bør det være et krav om at denne sårbare gruppen av el-overfølsomme nå kan bli tatt på alvor! Det kan vel ikke være riktig at det skal finnes en stor gruppe mennesker som helt faller utenfor helsetilbudet i samfunnet og som heller ikke kan delta i samfunnslivet for øvrig. Dette er en situasjon som det nå må gjøres noe med.

Derfor håper jeg inderlig at de el-overfølsommes situasjon kan bli løftet opp på det høyeste politiske nivå i samfunnet slik at også denne gruppen kan få et like fullverdig liv, og ikke minst et tilpasset helsetilbud, som resten av samfunnet!

Vennlig hilsen

Renate Karin Helga Hansen