Fra et folkehelsemessig perspektiv mener jeg det er spesielt to områder det haster med å ta fatt i:

1) Altfor mange tar medikamenter som de ikke trenger, og som skader dem. Dette er et stort helseproblem som rammer folk i alle aldre og situasjoner, men særlig eldre, langtidsuføre og de som sliter psykisk. Det må stilles strengere krav til godkjenning og bruk av legemidler, og alle – især eldre og psykisk syke – må få jevnlig (årlig?) og uavhengig gjennomgang av sine medikamenter mhp. forsvarlighet og nødvendighet. En behandling bør, i tråd med nil nocere, kun velges dersom mottakeren opplever at den gunstige effekten udiskutabelt oppveier ulempen med bivirkningene. Se dokumentaren Lykkepillen, om en ung jente som mistet ti år av livet sitt etter å ha blitt ledet inn i en medikamentspiral som kur for en helt naturlig følelsesmessig respons: https://ingerlenestordrang.wixsite.com/lykkepillen

2) Den trådløse teknologiens utbredelse er, sett i lys av dagens utdaterte grenseverdier som kun beskytter mot oppvarming, i praksis uregulert. Denne mangelen på regulering kan være et gigantisk epidemiologisk feiltrinn, og en medvirkende eller direkte forklaring på mange av dagens medisinske gåter. Det er et stort problem at forvaltningsorganet Statens strålevern støtter seg på skjevt sammensatte og forutinntatte ekspertutvalg i sin vurdering av kunnskapsstatus. Det er godt belegg for å hevde at skadevirkninger oppstår langt under dagens grenseverdier (se vedlegg). Det er også viktig å trekke fram dyre-, fugle- og insektsriket som premiss for god folkehelse. Forskningen som påviser skadelige effekter her bør derfor inkluderes i de folkehelsemessige vurderingene. Vi er alle bioelektriske vesener.